Religiøse motsetninger Rivalisering om makt

Religiøse motsetninger  Rivalisering om makt

Machiavelli og Machiavellisme

Niccolò Machiavelli er opphav til betegnelsen «machiavellisme». Denne skal beskrive en prinsippløs politikk og brutal bruk av vold. Det er imidlertid viktig å merke seg at Machiavelli ikke har noe med «machiavellismen» å gjøre. Denne oppsto utenfor Italia og etter hans død på de britiske øyer og i Frankrike. På 1500 og 1600-tallet var europeisk politikk allment preget av store religiøse motsetninger. Den religiøse striden var også en politisk strid og en rivalisering om makt og privilegier mellom mektige familier og fyrstehus.

William Shakespeare og Christopher Marlowe skapte symbolet MacEvil

Henrik VIII av England (1491-1547) var den første moderne fyrste som «nasjonaliserte» kirken. Han ble en modell for mange. Kirkene kontrollerte store økonomiske verdier. De var i besittelse av betydelige administrativ kapasitet og kompetanse. For Den katolske kirken ble det desto viktigere å reversere nasjonaliseringen i England og unngå at slike tanker spredte seg til andre land på kontinentet. Striden mellom det engelske monarkiet og den katolske motreformasjon ble hard og lang. (Vi ser rester i Nord-Irland den dag i dag.) Det britiske monarkiet klart imidlertid under Elisabeth I å sikre Henrik VIIIs kirkenasjonalisering og Englands uavhengighet. Det holdt hardt. To av det engelske språks fremste diktere, William Shakespeare (1564-1616) og Christopher Marlowe (1564-1593), sto sentralt i striden på den engelske tronens side. I deres teaterstykker skapte de «machiavellismen». Teaterstykkene deres var propaganda mot «papistene» i England og motreformasjonen på Kontinentet. De døpte Machiavelli om til MacEvil og gjorde ham til symbolet på den politiske ondskap og den katolske motreformasjonen.

Italiensk machiavellisme ved det franske hoff –

Også Frankrike ble preget av voldsomme religiøse og politiske motsetninger på 15- og 1600-tallet. Der sto striden også innad i Den katolske kirke, mellom kirke og jansenistiske dissidenter (Jansenistene). I tillegg kom striden mellom den katolske kirken og reformerte kirker og trossamfunn. Fra 1547 var det en sterk dynastisk allianse mellom det franske kongedynasti og de nye hertugene i Toskana. Begge dynasti ønsket å unngå spansk dominans i Europa.

Caterina dei Medici (1519-1589) ble fransk dronning fra 1547, Maria dei Medici (1573-1642) var fransk dronning fra 1600. Det ble hevdet at Caterina sto bak massakren på franske protestanter i «Bartolomeusnatten» den 24. august 1572. Påstandene er ikke dokumentert. Maria motarbeidet forsoningsforsøkene innledet med Nantesediktet i 1598. Hennes ønske om en fransk-spansk allianse, fremfor religiøs forsoning gjorde Maria spesielt upopulær. Hun ble berømt som «blodige Maria» og «giftmordersken».

Begge ble ikoner på den «italienske machiavellisme» og på den rådende ondskap ved det franske hoff. Uansett om dette er historisk korrekt eller ikke, har det like lite med Niccolò Machiavelli å gjøre, som striden mellom Elisabet I og de engelske protestanter og den katolske motreformasjon.

Republikaneren

Niccolò Machiavelli var en gjennomført republikaner. Han mente folket burde velge sine ledere, gjerne med fire års mellomrom, at ingen skulle kunne arresteres uten lov og dom. I en velordnet stat, enten den var en ekte republikk, eller var et velordnet kongedømme (velordnede kongedømmer førte til at samme stat ville få en republikansk statsforfatning senere) var det avgjørende at lovene også ble fulgt av alle. Dette skriver han utførlig om i sin kommentar til Titus Livius, Discorsi.

Protestanter og katolikker var gjerne splittet i sitt syn på Machiavelli. Niccolò Machiavellis skrifter er teologisk nøytrale. Han er opptatt av at felles normer og sterke religiøse fellesskap preger samfunnet, men drøfter i liten grad det religiøse trosinnhold. I Italia mislikte kirkelederne Machiavellis kritikk av deres rolle i italienske politikk. Han mente kirken holdt landet splittet og bidro til de utallige italienske felttog hvert århundre viste seg å romme. Dette kunne reformerte kristne være enige i, og de ble fascinert av Machiavellis oppfordring til å reformere kirken og å til fornye troen ved å bringe den tilbake til sitt opprinnelige utspring. Mange av de tidlige reformerte kristne ble rent politisk, iherdige republikanere. Det skyldtes lesning av ikke minst Niccolò Machiavelli.