Firenzes historie – Niccolò Machiavelli

Firenzes historie – Niccolò Machiavelli

Niccolò Machiavellis forfatterskap deles uvegerlig inn etter sjangere; en skjønnlitterær med poesi og drama og en faglitterær med hans skrifter om politikk og historie. Hans faglitterære forfatterskap deles ytterligere gjerne inn i ”tidlige” og ”sene” tekster og /eller politiske tekster og tekster mer rettet inn på å skrive historie uten uttalte politiske eller politiskvitenskapelige mål. De politiske tekstene deles gjerne inn i de ”tidlige” og ”de eldre” tekster.

De tidlige består av tekstene Niccolò Machiavelli skrev som sekretær for de Ti`s råd i den florentinske republikk. Det er rapporter fra diplomatiske delegasjoner eller utredninger laget for De Ti`s råd eller andre i byens politiske ledelse.

De eldre politiske skriftene er tekstene han skrev ute av den florentinske republikkens tjeneste etter dennes fall i 1512. Det vil si Om fyrster og Discorsi (begge mellom 1513 og 1517) og Krigskunst (1519-1521).

Niccolò Machiavellis historiske tekster

De historiske tekstene er tekster hvor Niccolò Machiavelli skriver beretninger om et historisk forløp, angivelig uten politiske eller politiskanalytiske ambisjoner. Dette er tekster han skrev sent i sitt liv, dvs. etter 1520. Den første og størst er Firenzes historie (1522-25), Den andre er en biografi over den luccesiske ”condottieren” Castruccio Castracani (1282-1328).

En slik inndeling og klassifisering kan være nødvendig ut fra mange hensyn. Likevel på den ikke forhindre at man ser logiske sammenhenger på tvers av kategoriene. Slik får man frem ”røde tråder” i et forfatterskap som ofte fremstilles som noe oppdelt og hvor tekstene tidsmessige suksesjon gjøres til ”teoretiske brudd”.

Eksempelvis at han først skriver en hyldest til Cesare Borgia i Om fyrster. Mens han få år etter skriver en ren motsats og en hyllest til det republikanske styresett i Discorsi, for endelig å bli helt ”nøytral” og bare skrive rent deskriptiv historie. I denne suksesjonen går tilsvarende Machiavelli selv fra å være en glødende motstander av huset Medici til å være en skribent på Medicipavers og Medicifamiliens stipend- og lønningsliste.

I et mer innholdsfokusert perspektiv vil denne utviklingen raskt vise seg å være fiktiv. Machiavelli går ikke fra å være tyrannofil demokrat og republikaner til modning og temperert støtter av det mediceiske dynasti, og dette kan belegges av hans tidlige som sene tekster – ganske spesielt med Firenzes historie.

Machiavelli fikk i oppdrag å skrive teksten av Giulio dei Medici i 1520, mens denne ennå var kardinal i Firenze. Machiavelli arbeidet med teksten til 1526. I mai dette år ble teksten presentert for Giulio dei Medici. Da var kardinal Medici blitt pave Clemens VII.

Firenzes historie Machiavelli

Firenze

Snarere tvert om. Men boken er av større interesse enn bare som ett kapitel i den kompliserte forbindelse mellom familiene Machiavelli og Medici i senmiddelalderens og renessansens Firenze. Teksten må også ses i sammenheng med Niccolò Machiavellis ”tidligere” skrifter og spesielt i sammenhenge med hans analyseav den tidlige romerske republikk i Discorsi.

I Discorsi skriver Machiavelli at det grunnleggende sett fins to typer ”byer”, republikker eller stater. Den ene type er de byer som ”oppstår i frihet” ved at staten dannes av et steds innbyggere på ”lokalt initiativ”. Den andre typen er byer som grunnlegges som kolonier ellersom garnisonsbyver. Altså byer eller stater som er grunnlagt av en annen befolkning og andre hensyn enn ”rent lokale”. Roma er et eksempel på en by eller stat av den første typen. Firenze er et eksempel på den andre.

Fordi disse byene har så forskjellig opprinnelse, får de også en forskjellig historie. Der hvor begynnelsen er god, kan historien avdekke enorme potensial. Der hvor begynnelsen er dårlig, kommer historien ”aldri helt i gang”.

I Roma førte striden mellom plebeiere og patrisiere til dannelsen av en statsdannelse på Den italienske halvøy som etterhvert ble istand til å avvise galliske, teutonske og fønikiske invasjoner ved ”å frigjøre” hele det italiske militære potensialet og integrere alle italiske folk i en italiensk stat (Roma).

I Firenze første striden mellom populani og optimater aldri til annet enn stadige politiske fraksjonskamper i en bystat som snaut klarte å opparbeide seg en contado – et tilstøtende landområde med en viss lojalitet til byen og republikken som sitt politisk sentrum.

I Roma førte den sosiale striden til rettsregulerte statsinstitusjoner. I Firenze førte den sosiale strid til blodhevner uten ende, stadige forvisninger av enkeltpersoner og hele storfamilier, liten institusjonell stabilitet og stadige regimeendringer.

I Roma fører valgene og rettsforholdene til at det oppstår et mangfold talent og politiske ledere som utvikles innenfor byens sosiale liv og politiske institusjoner. I Firenze gjør fraksjonene og de svake rettsinstitutt politikken til en ”maskin” hvor noen få familier, eller en munk, kan dominere i det skjulte.

Det florentinske patrisiat ble ikke en senatsadel. De florentinske populani ble aldri et politisk folk. Byen fikk aldri de politiske institusjoner som kunne gjort den til en geopolitisk toskansk og enda mindre til en geopolitisk italiensk aktør.

Det florentinske patrisiat møter ikke et velorganisert folk representert av valgte tribuner i tradisjons- og rettsregulerte institusjoner og prosesser. Det florentinske patrisiat vil dermed heller aldri noe mer enn sine egne, avgrensede familie og ”fraksjonsledelsesinteresser”.

Like lite stiller de florentinske populani uansett sosial og annen berettigelse opp med annet enn indignasjon over egen skjebne og sitt ”klassehat”.

Discorsi og Firenzes historie

Niccolò Machiavelli Firenzes historie

Firenze

Slik kan Discorsi og Firenzes historie leses rent kvalitativt som to forskjellige historier. Den ene som beretningen om hvordan samfunnets sosiale motsetninger kan institueres for å fremme dannelse av allmenninteresse og som en skildring av hvilke effekter dette får rent historisk; samling av Italia, fordrivelse av ytre fiender og avvisning av invasjonsforsøk.

Den andre som en negativ beretning om hvordan de grunnleggende samme forhold; motsetningen mellom fattig og rik og høyst divergerende mål og interesser mellom alle samfunnets enkeltpersoner på individplanet, aldri kommer på ”et konstruktivt spor”.

Firenzes historie ikke bare er et nødtørftig tidsfordriv

I dette perspektiv blir det enkelt å se at Firenzes historie ikke bare er et nødtørftig tidsfordriv som skal sikre Niccolò Machiavelli inntekter fra familien Medici, men snarere tvert om et uomgjengelig supplement til hans politiske skrifter og en tekst som belyser hans republikanisme og hans betydning for senere europeisk sosialfilosofi og sosiologi.

I kontrastene mellom den romerske og den florentiske republikk ser man også hvor Machiavellis bidrag ligger i europeisk politisk og akademisk kultur. Det er ikke i å hylle en målnormert politisk pragmatisme, selv om all politisk handling må måles ut fra sine effekter i forhold til sine faktiske mål.

Når Discorsi og Firenzes historie sammenholdes blir det også enklere å se Discorsis ”teoretiske innhold”. Hvordan og Hvorfor boken, blir et fundament for europeisk liberal politisk tenkning og moderne, politisk sosiologi spesielt i den werbianske tradisjon.

Slik det også blir enkelt å se hvordan Firenzes historie er verket som innleder moderne historieskriving. Og hvorfor det ble en sentral inspirasjonskilde for ikke bare Karl Marx og Friedrich Engels, men for historikere og samfunnsvitere i alle de store europeiske språkområdene.

Forlaget Xenophon planlegger å gi ut Niccolò Machiavellis Firenzes historie i 2014/2015.

Fyrsten Machiavelli Jon Bingen

Niccolò Machiavelli

Speak Your Mind

*

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.