”Hadde ikke tidligere krønikere unnlatt å understreke historiens betydning, ville det vært helt unødvendig for meg å anbefale enhver å lese og studere beretninger som denne [Polybius’ greske og romerske historie (o.a.)], for menneske har ikke andre, mer tilgjengelige vurderinger av egen adferd enn fortiden … Studiet av historie er den beste trening og opplæring for enhver politiker. Erindringen om andres ulykke er den eneste og sikreste måte å lære seg å bære forsynets skiften.”
Polybius, Historiæ, bok I,1.
”Menneskene kan forbedre og endre seg ad to veier. Den første består i å begå egne feil, den andre består i å lære av andres. Den første måten gjør unektelig størst inntrykk, mens den andre rommer minst smerte. Derfor burde vi, om vi hadde noe valg, aldri velge den første. Da kan vi bare endres ved stor fare og med meget smerte. Søker vi den andre, derimot, kunne vi lære hva som er best, men uten egen lidelse. Mot denne bakgrunn ser vi, hvordan god historie er dette livs beste læremiddel, for denne alene gjør oss, uten at vi påføres noen skade, i stand til bestandig og ved enhver anledning til å skjelne hva som er det beste”.
Polybius, op.cit. bok I.35.
Polybius (200 – 118 f. Kr.) regnes på linje med Tukydid og Xenophon som én av den europeiske historielitteraturs ubestridte fedre. Opprinnelig var han en av lederne for den akaiske liga. Den kjempet mot romerne under den tredje makedonske krig. Grekerne tapte, og Polybius måtte bli med til Roma som ett av de mange gisler, romerne forlangte å få med seg. De skulle være en garanti for fortsatt fred og økende romersk innflytelse i Hellas. I Roma ble Polybius slave i den mektige Scipiofamilien. Polybius fulgte Scipio Africanus (236-183 f. Kr.) til Kartago under felttoget mot Hannibal. Han overvar ødeleggelsen av Kartago. Polybius´ historie er ett av de fremste kildeverk vi har til den romerske republikk og til De puniske kriger, den langvarige konflikten mellom Roma og Kartago. Polybius hadde et mål med sin historieskriving. Den skulle forklare for hans landsmenn, grekerne, hva den romerske republikken var. Han ville fortelle om byens opprinnelse, dens styre og stell, hvordan republikkens hærvesen var satt opp og hvordan hæren fungerte. Den kunnskap Polybius formulerte til sine slagne landsmenn, kom siden hele Europa til nytte. Den har vært i aktiv og bruk i all ettertid. Han leses fortsatt med stort utbytte.
Få tenkte som Polybius da det 20. århundret gikk mot slutt og anså historie for å ha noen mening. Tvert om i 1990 erklærte man historien for avsluttet. I fremtiden ville Polybius skrifter som all annen historie være ren underholdning. Likevel, litt senere i det 21. århundret er det færre som tror historien er avsluttet. Dermed kunne det atter bli nyttig å lære av historien. Det forutsetter en historielitteratur det er noe å lære av.
Slik kunne Ploybius´ perspektiv få en liten renessanse. Polybius, Xenophon og Machiavelli skrev ikke hyldester, eller beretninger fra arkivet, men analyserte innfløkte og omfattende sosiale prosesser. God og analytisk historie skaper budskap av varig verdi. Stor historie skrives sjelden. Forlaget Xenophon vil gjerne formidle noe av den som er skrevet, og utgi den som fortsatt skrives.
