Nyhetsbrev august 2013 – Fra sorte til grønne karboner
1. A. Utfordringen
I bilens pionertid skulle drivstoffet lages av biomasse. Petroleum hadde høyere energiinnhold, men fantes bare i ukjente mengder på begrenset til få steder. Landbruket produserte biomasse i rikelige mengder over alt. Likevel fikk, i siste halvdel av det 20. århundret, petroleumsbaserte produkt og de sorte karboner et tilnærmet monopol. Det skyldtes politiske forhold.
Den andre verdenskrig skapte produksjonskapasitet og logistikk for olje, motorer, biler, skip og maskiner.
Etter 1945 hadde verden en ny geopolitisk struktur. Imperiale preferansesystem var opphørt. USAs krigsoverskudd sto til disposisjon for investeringer, lån og tilskudd for et krigsherjet Europa. Dermed ble det olje å få kjøpt og penger til å betale med. «Fantastiske tiår» – les trente glorieuses (Jacques Fourastié) – fulgte med lave oljepriser. Selv ikke mangedoblingen av prisene, etter 1970, førte til at nytt konkurranseforhold mellom «sorte» og «grønne» karboner. Selv om det ikke manglet på planer og prosjekt med betydelig politisk støtte, som under president Jimmy Carter, i USA fra 1977 til 1981.
Peak oil?
Siden oljeindustriens barndom har det rast diskusjoner om «peak oil». Når ville man nå produksjonstoppen nådd, og ville produksjonen begynne å falle? Hvor lang tid ville det gå til de tilgjengelige forekomster var uttømt? Diskusjonene ble spesielt intense i begynnelsen av det 21.århundret. Nå var verdensøkonomien totalt avhengig av petroleum for transport, kjemi, landbruk og i mange tilfellet for generering av elektrisk kraft. Uten olje stanset verden. Ingen større funn i eller utenfor OPEC (organisasjonen for oljeeksporterende stater), høyt prisleie og økende økonomiske problem i det nordatlantiske rom, næret debatten. Uansett standpunkt om «peak» var det utbredt enighet om at billig og enkel olje ikke kom tilbake. Det fikk mange konsekvenser. Uten konkurranse fra erstatninger ville oljeprodusentenes med en svensk politikers formulering
«konfiskatoriske beskatning av värdsekonomien över priset och valutaen» fortsette.
Etter 2000 begynte forbruket å gå ned i OECD-land. Det skyldtes ikke nedgangstid alene. Konkurransen mellom de «sorte» og de «grønne» karboner var tilbake. Enorme prosjekt var innledet verden rundt for å øke produksjonen av biomassebaserte petroleumsalternativ og utvikle nye erstatninger. USA arbeider systematisk for importuavhengighet. I Europa tok man sikte på petroleumsuavhengighet. Moderne informasjonsteknologi, mikrofysikk og biologi åpnet opp for en helt ny bioteknologi og nye industrielle produksjonsmetoder. De «grønne karbonene» var tilbake.
Biobaserte erstatninger har en rekke fordeler. De er som regel «hjemmelagde». Forbruket svekker ikke handelsbalanser og stiller ikke krav til valutareserver. De har helt andre verdier med hensyn til utslipp av klimagasser, og produksjon av råstoff som energibærer skaper nye verdikjeder i landbruk og i ofte næringsfattige regioner. I land preget av økende bekymring for klimakrise, arbeidsledighet og dårlige offentlige finanser, blir slike fordeler viktige.
Denne utviklingen har skapt bekymring i sentrale OPEC-land. Investeringstakt i ny kapasitet er redusert. Utvikling av ytterligere verdikjeder på grunnlag egne ressurser, har fått økt prioritet blant alle petroleumsimportører. Økende konkurranse mellom sorte og grønne karboner, skaper økt konkurranse mellom produksjonsområder og oljeeksportører. Siden 1974 har de minste og dyreste felt vesentlig påvirket oljeprisen. Konkurransen mellom produksjonsområdene er gått på transportkostnader. Konkurranse mellom sorte og grønne karboner kan endre på dette. Siden 1974 har transportkostnader til de store marked vært det vesentlige konkurranseelement mellom oljeproduksjonsområder. I årene fremover vil konkurransen mellom produsenter og felt går på produksjonskostnader. I 2013 kan det være uvisst om oljeproduksjon har toppet seg. Men det kan også være uvisst om det er slutt på enkel og billig olje.
Generelt anses det lite ønskelig å være en råvarebasert økonomi. Verdikjedene er korte og gjerne enkle. Råvaremarkeder er preget av store prissvingninger, stort sett til produsentenes ulempe. I løpet av de første tiår som oljeprodusent, fikk man i Norge bekreftet at slik er også oljemarkedet. I 1986 og 1996 falt oljeprisen nær og under produksjonskostnadene. I 1986 stakk skrekken dypt. Industri og stat hadde lånt penger til over pipen til oljeutbygging! Norge skulle ikke bli en petroleumsøkonomi. Ti år senere var gjelden betalt og skrekken var forbigående. Siden har man i Norge basert seg på at oljeprisen vil stige fortere enn reservene synker og produksjonskostnadene stiger. Det hastet det med å flytte formue «fra bakken til banken». Enhver krone investert utenfor oljen er å anse for «bortkastet». De seneste ti år har vi jevnt og trutt økt det offentlige som private forbruk og sprengt alle investeringsrekorder i oljesektoren. Norge er blitt det landet aldri skulle bli, en petroleumsøkonomi.
Ikke desto mindre er de norske reserver små og kostnader store. Vi er de første som faller i et petroleumsmarked preget av økende konkurranse mellom produsenter basert på produksjonskost. Norsk petroleumsøkonomi må diversifiseres like hurtig som eksportmarkedene reduserer import og erstatter «sorte» med «grønne» karboner.
Omstillingen av norsk økonomi må begynne nå. Oppgaven kan fortone seg avskrekkende. På den annen side er vi ikke dårligere forspent med biomassekilder enn våre nordiske og europeiske naboland. Vi bør ha like store ambisjoner om videreforedlingen av de grønne, som vi opprinnelig var av de sorte. Norge rommer store skogressurser og betydelige areal lite anvendelig til matproduksjon. Det ene som det andre ligger i fylker og deler av landet som er havnet i petroleumsøkonomiens skygge.
1. B. Prosjektet
Prosjektet «Fra sorte til grønne karboner» skal fremme bevissthet og kompetanse om denne utfordringen, og om Norges muligheter til å bli en sentral aktør også i utviklingen av en ny «bioøkonomi». Ikke minst har prosjektet som mål å bidra til politisk bevissthet om omstillingsbehovet og til konkret å bidra med omstillingsstrategier.
1. C. Boken
For å bidra til en diskusjon om de utfordringer og muligheter utviklingen på petroleumsmarkedene innebærer, utgir Forlaget Xenophon boken «Fra sorte til grønne karboner».
Fra sorte til grønne karboner
Bidragsyterne er:
Ketil Andersson, Svedbio, Sverige.
Hans Fredrik Hoen, rektor UMB/Ås.
Anne Grete Holmsgaard, Bioraffineringsalliancen, Danmark.
Siv Jakobsen, Østfold Fylkeskommune.
Per Richard Johansen, KS.
Per Olaf Lundteigen, stortingsrepresentant.
Johan C. Løken, Det norske skogselskap
Eli Moen, Bedriftsøkonomisk Institutt, Oslo.
Inger-Lise Skartlien, ordfører, Rygge.
Ellen Solbrække, ordfører, Rakkestad.
Julie Søgaard, Bioraffineringsalliancen, Danmark.
1. D. Lanseringsseminar
Boken lanseres med et seminar ved Litteraturhuset i Fredrikstad den 27. august 2013, kl.13.00 til 16.00.
Seminaret vil ledes av Line Henriette Hjemdal og åpnes av varaordfører i Fredrikstad, Kari Agerup (Ap).
Det er gratis adgang for alle interesserte.
1. E. «Bioøkonomi/østlands-alliansen»
En systematisk satsning på produksjon av biobaserte petroleumserstatninger vil fokusere Østlandsregionen, «fastlandsindustri», «gress- og skogfylkene» rundt Mjøsa og Oslofjorden. som en oppfølging av ordskiftet om petroleumsøkonomi og diversifisering vil Xenophon as arbeide for etableringen av en «Bioøkonomi»/»Østlandsallianse» for dels å få på plass omstillingsstrategier og dels for å gi behov som prosesser, en nødvendig tyngde i politikk, organisasjons- og næringsliv.
Prosjektet «Fra sorte til grønne karboner» er støttet økonomisk av Stiftelsen Fritt Ord.
